"Men du snakker norsk hjemme ikke sant?"

"Men du snakker norsk hjemme?" er et spørsmål jeg har blitt spurt flere ganger siden jeg flyttet til Norge med min familie for ni år siden. Jeg tror ikke spørsmålet kommer fra et slemt sted, men heller en mangel på opplevelsen eller innsikten av det å flytte til et land der ditt morsmål plutselig er i minoritet. Et eksempel jeg pleier å gi folk som spør er følgende: 

    Se for deg at du flytter til Spania med dine foreldre og søsken. Dere kommer til Spania og forstår ingen spansk. Dere går på skolen/jobb og dere sliter med å forstå andre og bli forstått selv. Når du kommer hjem så kan du endelig snakke det språket du klarer å uttrykke deg selv på, det språket du alltid har snakket med foreldrene dine på, det språket du sa dine første ord på. Etterhvert begynner ting å bli lettere og du forstår mer og mer. Om noen år har hele familien lært seg spansk, blir det da naturlig å begynne å snakke spansk hjemme? og hvilken dag skal dere plutselig bytte over til å snakke spansk?

Jeg tror alle kan være enige i at det hadde vært veldig unaturlig. Nesten som deres identitet som familie blir forandret. Morsmål for meg er knyttet til følelser og egen identitet og når man bor i et annet land der majoriteten snakker et annet språk så blir hjemmet fort det eneste stedet man snakker sitt morsmål, det stedet man jobber for å bevare og opprettholde denne store delen av seg selv. 

Jeg er redd at det er mange som har den innstillingen at det å lære barn norsk er hovedfokus, og at foreldre bør snakke norsk med barna sine hjemme slik at de lærer norsk fortere. For det første så er det stor sannsynlighet at foreldrene ikke klarer å snakke norsk med sine barn og for det andre, hvorfor må et annet språk gå på bekostningen av morsmålet? Som vi har lært så er morsmål utrolig viktig for barns videre utvikling av språk, følelse av egen identitet og kontakt med familie, så vi vet at dette er en feil tanke å ha. Spørsmålet er ikke om foreldrene bør snakke norsk med barnet hjemme, men heller hva skal vi gjøre for å møte barnet der det er og hvordan skal vi støtte barnet i å lære det norske språket, samtidig som vi verdsetter barnets kompetanse på morsmålet? 

Det er en forskjell mellom det spørsmålet jeg har blitt spurt og det å mene at foreldre bør snakke norsk hjemme med sine barn. Forskjellen er at jeg kunne norsk når folk spurte, men de antok at jeg måtte selvfølgelig snakke norsk hjemme nå siden vi bor i Norge. På den andre siden handler om at barna må lære norsk så fort som mulig og det tror de skjer mest effektivt hvis foreldrene snakker norsk hjemme. Men det ligger likevel et likhetstrekk her. Det språket som ikke er norsk blir ikke verdsett på samme måte som norsk blir. Norsk er målet og det andre skal legges til siden.